Noen funderinger over hva som gjør oss til gode eller dårlige mennesker.
Er det alt jeg tar inn som gjør meg edel eller fordervet?
I alle medier vektlegges det at riktig mat, riktig livstil, riktig selvrealisering gjør meg til et godt menneske. Jeg må ta gode valg for meg slik at jeg kan lykkes. Om jeg tar inn og konsumerer "de rette verdiene" og tar rette og sunne valg (for meg) vil jeg bli lykkelig.
Men jeg lurer nå på om det ikke er motsatt, at det er det jeg selv gir som gjør en forskjell. Det er det som kommer "ut" som gjør meg til et bedre menneske, ikke det jeg tar "inn".
Ikke det jeg spiser, men det jeg sier.
Ikke det at jeg løfter vekter for å styrke egne muskler, men at jeg velger å gjøre noe for noen andre med mine hender.
Ikke at jeg realiserer meg selv, men at jeg løfter andre fram.
Ikke ved å høre på de riktige parolene eller den rette musikken, men ved å lytte til medmennesker og gi et smil og et bekreftende nikk.
Ikke ved å velge aktiviteter og sanseinntrykk som gleder meg, men ved å dele litt hjertevarme og tid med andre.
Kanskje det er på tide at bønnen til Frans av Assisi blir gjennoppdaget?
Er det alt jeg tar inn som gjør meg edel eller fordervet?
I alle medier vektlegges det at riktig mat, riktig livstil, riktig selvrealisering gjør meg til et godt menneske. Jeg må ta gode valg for meg slik at jeg kan lykkes. Om jeg tar inn og konsumerer "de rette verdiene" og tar rette og sunne valg (for meg) vil jeg bli lykkelig.
Men jeg lurer nå på om det ikke er motsatt, at det er det jeg selv gir som gjør en forskjell. Det er det som kommer "ut" som gjør meg til et bedre menneske, ikke det jeg tar "inn".
Ikke det jeg spiser, men det jeg sier.
Ikke det at jeg løfter vekter for å styrke egne muskler, men at jeg velger å gjøre noe for noen andre med mine hender.
Ikke at jeg realiserer meg selv, men at jeg løfter andre fram.
Ikke ved å høre på de riktige parolene eller den rette musikken, men ved å lytte til medmennesker og gi et smil og et bekreftende nikk.
Ikke ved å velge aktiviteter og sanseinntrykk som gleder meg, men ved å dele litt hjertevarme og tid med andre.
Kanskje det er på tide at bønnen til Frans av Assisi blir gjennoppdaget?
Frans av Assisis bønn.
Herre gjør meg til redskap for din fred!
La meg bringe kjærlighet der hatet rår.
La meg bringe forlatelse der urett er begått.
La meg skape enighet der uenighet rår.
La meg bringe tro der tviler rår.
La meg bringe sannhet der villfarelse rår.
La meg bringe lys der mørket ruger.
La meg bringe glede der sorg og tyngsel rår!
Å Mester!
La meg ikke søke så meget å bli trøstet som å trøste.
Ikke så meget å bli forstått som å forstå.
Ikke så meget å bli elsket som å elske!
For det er gjennom at man gir at man får.
Det er ved å glemme seg selv at man finner seg selv.
Det er ved å tilgi andre at man selv får tilgivelse!
Det er ved å dø at man oppstår til det evige liv!
Amen.
Herre gjør meg til redskap for din fred!
La meg bringe kjærlighet der hatet rår.
La meg bringe forlatelse der urett er begått.
La meg skape enighet der uenighet rår.
La meg bringe tro der tviler rår.
La meg bringe sannhet der villfarelse rår.
La meg bringe lys der mørket ruger.
La meg bringe glede der sorg og tyngsel rår!
Å Mester!
La meg ikke søke så meget å bli trøstet som å trøste.
Ikke så meget å bli forstått som å forstå.
Ikke så meget å bli elsket som å elske!
For det er gjennom at man gir at man får.
Det er ved å glemme seg selv at man finner seg selv.
Det er ved å tilgi andre at man selv får tilgivelse!
Det er ved å dø at man oppstår til det evige liv!
Amen.
(Begge bildene har jeg funnet på nettet. Det blå er laget av Bjørg Thorhallsdottir på bloggen til "Tornerose", den andre fant jeg på "eie-tallaksen.bloggspot")
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar