(Dette er noen tanker jeg skrev etter en sterk opplevelse for litt over en uke siden.)
I dag møtte jeg en "engel".
Han var en portør som jobbet på sykehuset.
Jeg vet ikke hva han het eller hvilke avdelinger han jobbet for,
men han dukket opp og utførte et lite mirakel for meg.
Og det må fortelles!
Jeg har gått her og ventet på prøver og prøvesvar.
Gruet for svarene.
Vil vite….
Vil ikke vite….
Musklene knyter seg og påkjenningen sitter som ei klo i kroppen.
For å få trøst søkte jeg kapellet for å tenne lys,
Og deretter "pusterommet" som det så fint heter.
Jeg leste visdomsordene på "kunnskapens"treet,
så på kunsten og fargene.
Da var han der plutselig.
En ung, kvitkledd mann satte seg bare ned ved pianoet og begynte å spille.
Musikken var utrolig vakker!
Jeg smøg meg ned i en sofa og forsøkte ikke å forstyrre, ville bare høre.
Musikken rørte meg!
Først tant tårene. Det var så mye som løsnet og måtte ut.
Så løsnet spenningene i kroppen.
Jeg tror han spilte i 20 min minst, musikken bare flommet ut.
Varme toner som fylte meg
Det var toner om håpet og troen,
om mot til å ta det som kommer.
Musikken hans formidlet livsglede og var medisin for sjelen min i alle fall.
Og så var han borte…..
Det må da ha vært en engel, en portør-engel?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar