Hvordan går det?

Hvordan går det? Så godt ment, men så vanskelig å svare på!
Akkurat nå? Hvordan jeg har det nå?
Er det slik du mener det, eller mer generelt.
Hvordan kroppen har det, og kreften?
Hvordan er det med tankene dine, humøret og troen på framtiden?
Klarer du hverdagene dine?
Hva med familien da?
Hvordan går det?
Må man spørre et så vanskelig spørsmål når jeg ikke kan svare kort og enkelt.
Har du virkelig tid til å sette deg ned å høre på hele svaret mitt?
Orker jeg egentlig å dele det med deg?
Men om du ikke spør meg.
Bryr du deg ikke om meg?
Er du ikke interessert i hvordan jeg har det?
Vet du ikke at jeg er syk?

Det er ikke lett å vite hva en skal si. Det forstår jeg godt, men jeg har ikke de gode svarene heller. Jeg ønsker ikke at alle skal spørre meg hvordan det går eller hvordan jeg har det. Jeg vil heller ikke at de skal unngå å spørre. Vanskelig? Kanskje en kan starte med noe enklere: ”så godt å se deg” og sondere terrenget litt først før den spør. Og samtidig si at jeg ikke trenger svare, men at du tenker på meg/oss. Eller foreslå noe vi kan gjøre sammen for å finne på noe hyggelig, og allikevel være åpen for at jeg ønsker å snakke om det etterpå. Noen ganger er det nettopp sammen med andre at jeg har muligheten til å tenke på noe annet.

Om jeg svarer at jeg har det bra og at for eksempel behandlingen bekjemper kreften , blir dette fantastiske nyheter! Når responsen på framgang og godt mot hos meg er overveldet/overstrømmende glede hos den andre reagerer jeg. Det er da ikke så bra! Jeg er jo syk for svingende! Og jeg vet jo slett ikke om dette går godt til slutt! Jeg orker ikke at andre er så altfor optimistisk og opprømte på mine vegne!

Om jeg derimot ikke har en god dag eller at resultatene fra sykehuset ikke er bra, så blir det så veldig trist og sørgelig! Når responsen på dårlig nytt og depresjon hos meg er overveldende trøsting og medfølelse hos den andre reagerer jeg også. Det er da ikke så dårlig! Jeg lever da for svingende! Og jeg vet jo slett ikke at dette går nedenom og hjem til slutt. Det er da fortsatt håp, eller ting å glede seg over. Jeg orker ikke at andre er så altfor pessimistiske og nedstemte på mine vegne!

Det er ikke lett å vite hva en skal si. Det forstår jeg godt, men jeg har ikke de gode svarene heller. Jeg ønsker ikke at andre skal understreke mine følelser eller være med på mine oppturer og nedturer. Men samtidig er det fint å bli sett og hørt med mine humørsvigninger. Jeg vil jo ikke at folk skal slutte å glede seg med meg eller gråte med meg. Kanskje det er nettopp sammen med andre at jeg har mulighet til å glede meg over framgang og få trøst når ting er leit, men ikke overdriv mine følelser eller forsterk dem. De er sterke nok som de er!

”Hvordan går det?”
”Jo, både opp og ned vil jeg si, i løpet av veldig kort tid. Skal vi finne på no’? Så kan jeg si fra seinere om jeg vil snakke om det.”