Salme 139

Herre, du ransaker meg og kjenner meg.
Om jeg sitter eller står, så vet du det,
langt bortefra merker du mine tanker.
Om jeg går eller ligger, ser du det, du kjenner alle mine veier.
Ja, før jeg har et ord på tungen, vet du det, Herre, fullt og helt.
Bakfra og forfra omgir du meg, du har lagt din hånd på meg.
Det er for underfullt til å skjønne,
det er så høyt at jeg ikke kan fatte det.
Hvor skal jeg gå bort fra din Ånd,
hvor skal jeg flykte fra ditt åsyn?
Farer jeg opp til himmelen, er du der,
rer jeg leie i dødsriket, er du der.
Tar jeg morgenrødens vinger på
og slår meg ned der havet ender,
så fører du meg også der,
din høyre hånd, den holder meg fast.
Og sier jeg:
«La mørket dekke meg og lyset omkring meg bli til natt»,
så er ikke mørket mørkt for deg,
og natten er lys som dagen, ja, mørket er som lyset.
For du har skapt mitt indre, du har vevd meg i mors liv.
Jeg takker deg fordi jeg er skapt på skremmende, underfull vis.
Underfulle er dine verk, det vet jeg så vel.
Mine ben var ikke skjult for deg da jeg ble skapt i lønndom
og ble formet i jordens dyp.
Du så meg den gang jeg var et foster,
i din bok ble alt skrevet opp;
mine dager ble dannet før en eneste av dem var kommet.
Gud, hvor høye dine tanker er, hvor veldig summen av dem!
Vil jeg telle dem, er de talløse som sand,
blir jeg ferdig med det, er jeg ennå hos deg.
Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte,
prøv meg og kjenn mine tanker.
Se om jeg er på den onde vei,
og led meg på evighetens vei.