MammaUnnimor

Jeg har tre stoler i mitt hus: en for ensomhet, to for vennskap, tre for selskap.

I dag sitter jeg litt på ”ensomheten”.

Jeg kan få tilbakemelding på at jeg er så optimistisk og glad, det er utrolig godt å høre.

Jeg ser gjerne det gode og samler på små takknemligheter, men ikke alltid.

Av og til trenger jeg å sitte på denne stolen, i ensomhet.

For selv ensomheten har en stemme.

Den forteller meg om dypet og roen.

Her kan jeg være bare meg, samle mot, finne noe nytt….

Hvis jeg ikke hadde min ensomhet, hvor ensom var jeg ikke da.

...og min ensomhet er kanskje av et annet slag enn din?

Denne litt kalde stillheten, der vi kjenner oss kraftløse, er en del av oss.

Vi er der alle av og til.

Den er stor.

Ensomheten er verdens største fellesskap.

Dypt i mørket, midt i den ytterst ensomhet, er menneskehjertene alltid sammen.

Ensomheten er ikke tom.

Det oppstår tomhet der håpet dør,

Men det er i ensomhet man skaper noe nytt.

Så underlig det er å stå og fryse i måneskinnets ensomhet en kveld

og kjenne kulden fra det døde lyset

og være levende allikevel!