Jeg har vært i barselvisitt.
Å, hvor vakre, sarte og uskyldige de små babyene er! Alt er smått, rent og nytt. Tør nesten ikke holde, stryke, puste..... Et under! Mine egne unger er store, selvstendige og kan så mye. Vet så mye og klarer seg nesten på egenhånd. Når jeg ser dem virker det så uendelig lenge siden de lå i fanget mitt (egentlig ubegrupelig at de har vært så små), men når jeg lukker øynene er det som det var i går. Så mye har skjedd, så mange hendelser og ord, men sanseinntrykkene glemmer ikke, de eldes ikke. Lukten og lydene, varmen fra huden, nærheten vi hadde ved livets begynnelse, de er gjemt i minnet for alltid og er lett å finne frem.

Jeg liker godt diktet til Haldis Moren Vesaas "Ny kvinne". De er så mye som skjer med et liv, så mye som hender og endres, men allikevel virker det som om barnet mitt ble voksen over natten!

Ny kvinne

"Ho la seg i går kveld og var berre barn.

Ho vaknar i dag og er kvinne.

Det hende i natt. Med ho låg her og sov

var timen for underet inne.

Kor all ting er annleis i dag enn i går!

Ho er både glad og ålvorleg.

Å leve - det er visst vedunderleg rikt!

Og kanskje forferdeleg fårleg?"

Vårlig bordpynt!

Et "reir" som spirer av nytt liv. Det er håp i grønne spirer. Så mye forventning og glede!

....eller er det tornekronen fra påsken som spirer og gir nytt håp. Vel det er i alle fall kirkens bursdag, så den første menighet ble til i den første pinsen. Litt morsomt at det er denne helga humanetisk forbund velger å ha borgelig konfirmasjon. (Vel, det var bare en liten "digresjon" som det heter.)

God pinse!

Ole Brum gjør ting enkelt. Her er en grei løsning på et altfor kjent problem. Ikke heng deg opp i det vanskelige eller umulige, men finn en løsning. Gjør noe med det du kan gjøre noe med! Når det gjelder vektøkning så er det kanskje greit å ta et tak i det problemet og ikke bare kaste speilet eller badevekta. Men når det gjelder andre problem kan Ole Brum ha en god ide.

....... og av og til skal man kose seg med litt "honning". Ta litt mer lørdags-gosj, du!

Har du forresten hørt om KALORIER? "Kalorier, det er små dyr du har inni klesskapet, det. De surrer rundt om nettene og syr inn alle klærne dine. Ekle kryp, i grunnen! "

"Jeg er god på bunnen, men så uendelig dyp!"

Noen funderinger over hva som gjør oss til gode eller dårlige mennesker.

Er det alt jeg tar inn som gjør meg edel eller fordervet?
I alle medier vektlegges det at riktig mat, riktig livstil, riktig selvrealisering gjør meg til et godt menneske. Jeg må ta gode valg for meg slik at jeg kan lykkes. Om jeg tar inn og konsumerer "de rette verdiene" og tar rette og sunne valg (for meg) vil jeg bli lykkelig.

Men jeg lurer nå på om det ikke er motsatt, at det er det jeg selv gir som gjør en forskjell. Det er det som kommer "ut" som gjør meg til et bedre menneske, ikke det jeg tar "inn".

Ikke det jeg spiser, men det jeg sier.
Ikke det at jeg løfter vekter for å styrke egne muskler, men at jeg velger å gjøre noe for noen andre med mine hender.
Ikke at jeg realiserer meg selv, men at jeg løfter andre fram.
Ikke ved å høre på de riktige parolene eller den rette musikken, men ved å lytte til medmennesker og gi et smil og et bekreftende nikk.
Ikke ved å velge aktiviteter og sanseinntrykk som gleder meg, men ved å dele litt hjertevarme og tid med andre.
Kanskje det er på tide at bønnen til Frans av Assisi blir gjennoppdaget?

Frans av Assisis bønn.

Herre gjør meg til redskap for din fred!
La meg bringe kjærlighet der hatet rår.
La meg bringe forlatelse der urett er begått.
La meg skape enighet der uenighet rår.
La meg bringe tro der tviler rår.
La meg bringe sannhet der villfarelse rår.
La meg bringe lys der mørket ruger.
La meg bringe glede der sorg og tyngsel rår!

Å Mester!
La meg ikke søke så meget å bli trøstet som å trøste.
Ikke så meget å bli forstått som å forstå.
Ikke så meget å bli elsket som å elske!
For det er gjennom at man gir at man får.
Det er ved å glemme seg selv at man finner seg selv.
Det er ved å tilgi andre at man selv får tilgivelse!
Det er ved å dø at man oppstår til det evige liv!
Amen.

(Begge bildene har jeg funnet på nettet. Det blå er laget av Bjørg Thorhallsdottir på bloggen til "Tornerose", den andre fant jeg på "eie-tallaksen.bloggspot")

Hedmarks-bunad-strikke-vanter!

Kald 17-mai i vente? I alle fall er vantene ferdig strikket og brodert. Det var ikke lett å brodere på strikketøy, men fine ble de og varmer gjør de. Det er dattera mi som fryser mest, så det blir vel hun som bruker dem i år. Men om dette slår ann tror jeg nok at flere ønsker maken....

Ideen fikk jeg etter å ha fått en bok om "HÅNDPLAGG til bunader og folkedrakter" av Heidi Fossnes. Ikke visste jeg at det er lang tradisjon med vanter, votter og pulsvanter strikket til bunaden. Jeg fant ikke noen som var laget spesielt til hedmarksbunaden, men hadde broderigarn igjen etter at jeg broderte bunaden til Maria for tre år tilbake. Det var litt leting før jeg fant et ullgarn med riktig farge, og mot til å prøve. Fingervotter hadde jeg aldri strikket før! Med god veiledning fra mor og oppskrift var det slett ikke så vanskelig som jeg trodde. Nå kan bare nasjonaldagen komme, uannsett vær!

Sett ned farten!

"Sett ned farten, ingen ting er mer dyrebart enn øyeblikket."

Det er disse små gledene og øyeblikkene som gir innhold og mening. Det er disse små pausene i hverdagen, små stoppesteder i dagen som gir gode minner og smil i hjertet. Her er et dikt jeg er så glad i. En liten hverdagslig stund som betyr så mye når man bare ser mulighetene og bruker tiden. Haldis Moren Vesaas har skrevet dette nydelig verset om kjærlighet.

FERDAMINNE FRÅ SOMMAREN 1985

Vi har fått rom i 2. etasje.
Da er det vel ingen vits
i å ta heisen?

Sei ikkje det.
Vi tar alltid heisen,
opp og ned.

Innestengde i den vesle boksen
blir vi med eitt så inderleg to-eine
at vi alltid må kysse kvarandre
så snart heisen set i gang.

Korleis det er inni deg
den blunken det varer
veit eg ikkje.
Men inni meg boblar kvar gong
ei lita spenning:
Rekk vi det?
Rekk vi det før heisen stansar
og vi må ut?

Og jammen rekk vi det
gong etter gong etter gong.

Vi tar alltid heisen.

(fra diktsamlingen Livshus, 1995)

Kristi-
himmel-
fartsdag


Dagen har vært litt grå og kjølig, men opplevelsen i Veldre kirke varmet. Kirken var fylt av mange barn og unge foreldre . Det var utdeling av min kirkebok til alle 4-åringene. Et fantastisk flott møte mellom barn og kirke med Larven Leif som konkret bindeledd. Alle barna fulgte Larven (4 meter lang, tykk og grønn) inn og ut i kirken. I boken de fikk treffer de også Larven, her får de være med da han tuller seg inn i spinn og blir en puppe, og at han påskemorgen forvandles til en vakker sommerfugl. I kappelet vårt i Veldre Kirke har vi et vakkert bilde av en sommerfugl! Visste ikke at dette var Larven Leif før i dag :-)


Sommerfuglen forvandles fra det lille krypende vesnet til et av skaperverkets vakreste. Det løftes opp til et fritt liv med himmelen som tumlerom og tak. Livet folder seg ut som vakre mønstre og farger. Larven er ikke lenger svøpt i hardt materiale. Gjør det vondt når det brister? Ja, visst må det kjennes i marg og bein når det virkelig skal sprenges og nytt liv springer ut. Lidelse og smerte med utrolige konsekvenser. Et flott bilde, syns jeg! Ønsker 4-åringene lykke til med boka.

Familien min i finstasen!

Dette bildet ble tatt utenfor Veldre Kirke med nydelig utsikt ned mot Mjøsa. Maria ble konfirmert her i 2007 på en nydelig og solfylt søndag i slutten av mai. På bildet er Haakon, mannen min, og meg selv sammen med barna våre Maria og Knut. Eldstemann Alf ver ikke med da bildet ble tatt. Maria og pappa, Haakon hadde begge nye bunader og var veldig flotte!

Velkommen

"Kunsten å være lykkelig består i å gjøre sine gleder enkle." sies det i et klokt kinesisk ordtak.

En av mine små gleder er å lære nye ting og nå er det blogging som står for tur. Jeg er glad det er fine maler og god rettledning her. Hvem vet, kanskje jeg lærer dette, og?

Jeg får si som Pippi: "Det har jeg aldri prøvd før, så det tror jeg sikkert at jeg kan klare."