Hvor ble de av?
Jeg bråstanser i kjøkkendøra.
Hva var det jeg skulle?
Hva var det jeg gikk og tenkte på?
Tanken min, hvor forsvant den hen!
Det jeg tenker og funderer på pleier jeg å legge inn i rette tenkeboks, en sammenheng.
De sorteres og ordnes, blir forkastet eller lagret.
Jeg liker noen, misliker andre, noen er nødvendige, andre til hygge, noen om kjærlighet, andre om savn, noen er praktiske, andre er bare teoretiske funderinger.
Men noen glipper!
Tankene mine, hvor forsvant de hen!
Hvor blir det av dem jeg aldri fikk tenkt ferdig, de jeg bare hadde startet på?
De jeg ikke husker sekundet etter at de ble påbegynt!
De for liksom bare igjennom hodet som en skygge.
Etterlot et større tomrom enn de noen gang kunne ha fylt.
Tankene mine, hvor forsvant de hen!
Jeg starter på nytt i stua og går mot kjøkkenet, gjør det samme som sist, i et håp om å huske.
Stanser i kjøkkendøra –
Oi, der var den, jo.
Jeg grep den rett før den forsvant inn i kjøkkenskapet, der glasset stod som jeg hadde tenkt å hente……

" Når jeg står på egne bein er jeg sterk og trygg.
Men når jeg trenger det, kan jeg få lov til å støtte meg til andre eller la meg bli båret.
Det er også styrke i det å vise sin svakhet."

Some people come into our lives and quickly go,

others leave footprints on our hearts

and we are never, never the same.

En livslang dåpsreise!

Våren er tiden for konfirmasjoner - vårens vakreste eventyr, syns jeg! Barna
våre er plutselig blitt så store, så voksne. De kan så mye, er sikre og
uavhengige, men er allikevel så usikre og såre. De trenger voksne like mye som
før.

Før skulle muskler, vilje og krefter få motstand og kjærlighet til
å vokse og defineres. Brnet skal lære å holde balansen, springe, sykle, sikte og
treffe, de skal spise, kle seg og stelle seg.

Nå skal meninger,
tilhørighet og tanker få motstand og kjærlighet til å formes og utvikles.
Ungdommen skal lære å kjenne seg selv og sine muligheter, lære å temme følelser
og motivere viljen.

Etter et helt år som konfirmant; med tanker om tro
og tvil, mening og søken, blir ungdommen på nytt velsignet og trygget i at de
ikke er alene. De unge har familie og venner rundt seg, og Gud med seg.

"Dåpen skal bekreftes" het det seg før. Da trodde jeg at det var noe ungdommen gjorde. De bekreftet at de ville være en del av det kristne fellesskapet. Være en kristen. Og så fikk de del i kjærligheten og velsignelsen fra Gud.

Etter en del flotte konfirmasjonsprekner har jeg kommet til at dette er litt snudd på hodet. Guds velsignelse behøver aldri å bekreftes. Guds velsignelser gjelder til evig tid uavhengig av hva de unge føler eller sier den dagen/det året. Troen er ikke avhengig av at vi elsker Gud, men at Gud elsker oss. Guds kjærlighet behøver heldigvis ikke bekreftes eller gjentas. Den varer ikke "inntil videre". Men kanskje vi trenger å minne oss selv om det?

Vann

Vann er forunderlig. Det er i alt og over alt. Du er omgitt av vann i mors mage, og 2/3 av kroppsvekten er vann. Uten vann - intet liv!

I vannet som ikke selv har noen farge, kan vi se de vakreste farger i en regnbue.

Vannet endrer også form. Det kan være både farlig og fantastisk godt! Som vannet endrer seg endrer også livet seg.

Når vi stadig lever med endringer, både i oss og rundt oss, så søker vi etter fasthet. Et holdepunkt - noe sikkert. I dåpen kan du høre: "Se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende", sier Jesus. Kirken er plassen å samles når livet endrer seg. Her får hele livet plass!

Her finner du troen! Her finnes velsignelsen!