Høst i moll og dur

Denne lille teksten fikk jeg tilsendt av vesle-syster'mi. Den er skrevet fra en "Erica", men virker som om den beskriver meg nå. Det vakre bildet er tatt av Vigdis Rasten, en annen hjerte-dame.

Naturens farger går mer og mer over i moll, jeg går over i dur. Det å leve blir viktigere enn alt annet. Livsintensiteten øker, jeg lar uvesentligheter være uvesentligheter. Jeg doserer engasjementene og velger mine kriger. De små tingene blir guddommelige. Jeg hyller vanligheten og legger med en gang mer merke til det tilsynelatende banale: at solen går opp, at mannen min ringer, at vennene eksisterer, at høstfargene er der, at hjertet slår. Perspektivene forskyver seg. Jeg tenker at jeg absolutt ikke vil sløse bort dagene mine. Jeg vil elske livet.

Tanker i dur fra Erica