Det kan virke som om livet går i stykker. Igjen har jeg blir knust av tunge bører, og har slitt med å samle meg, se fram og finne håp. Men ved å tviholde på de små glimt av hverdagsgleder, lese om og om igjen hilsner og lykkeønskinger fra venner og familie. Ved å holde fast på troen om at Gud skal finne en vei for meg der jeg ikke ser noen løsning selv. Da har jeg endelig klart å begynne det møysommelige arbeidet med å pukke meg selv opp. Jeg er så glad for alle som løfter meg når jeg selv ikke klarer fly, som bærer når beina svikter. All omsorgen er utrolig rørende!
"Selv når du sier du ikke ser Ham, ser han din sak. Bare vent på ham!" (Job 34,14)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar