Jeg har tre stoler i mitt hus: en for ensomhet, to for vennskap, tre for selskap.

Å sitte på den ensomme stolen er godt og nødvendig av og til, men bare når jeg velger ensomheten selv. Når livet tvinger meg til ensomhet, kjennes stolen hard og vond.

Men det finnes noe som hjelper mot ensomhet, det er vennskap.

Jeg trenger at du er her og sitter sammen med meg.

Hold meg i hånda.

La oss bygge en bro av hender og nærhet.

Rive murer.

Vennskap trenger gjennom alle murer og når fram til det mest ensomme hjerte, bare det åpner seg.

Kom og sett deg sammen med meg!

Vi kan sitte mot hverandre,

ved siden av hverandre,

eller bak hverandre.

Uansett kjenner jeg varmen fra deg.

Vet du er der.

Du kjenner meg.

Du gjør meg hel.

Vennskap er én sjel i to legemer.

Vi kan snakke sammen om alt.

Men vi trenger ikke si noe.

Ekte vennskap finnes der hvor taushet mellom to mennesker er behagelig.

Vennskapet behøver ingen ord - det er ensomhet befridd fra ensomhetens angst.

Hva søker jeg i vennskapet?

Nesten ingenting og likevel mer
enn jeg kan finne alene.
Vi to.Trygghet.
Vennskap er kjærlighet uten vinger.

Så sitt her litt til, vennen min!

Jeg har tre stoler i mitt hus: en for ensomhet, to for vennskap, tre for selskap.

I dag sitter jeg litt på ”ensomheten”.

Jeg kan få tilbakemelding på at jeg er så optimistisk og glad, det er utrolig godt å høre.

Jeg ser gjerne det gode og samler på små takknemligheter, men ikke alltid.

Av og til trenger jeg å sitte på denne stolen, i ensomhet.

For selv ensomheten har en stemme.

Den forteller meg om dypet og roen.

Her kan jeg være bare meg, samle mot, finne noe nytt….

Hvis jeg ikke hadde min ensomhet, hvor ensom var jeg ikke da.

...og min ensomhet er kanskje av et annet slag enn din?

Denne litt kalde stillheten, der vi kjenner oss kraftløse, er en del av oss.

Vi er der alle av og til.

Den er stor.

Ensomheten er verdens største fellesskap.

Dypt i mørket, midt i den ytterst ensomhet, er menneskehjertene alltid sammen.

Ensomheten er ikke tom.

Det oppstår tomhet der håpet dør,

Men det er i ensomhet man skaper noe nytt.

Så underlig det er å stå og fryse i måneskinnets ensomhet en kveld

og kjenne kulden fra det døde lyset

og være levende allikevel!

Human Planet - facinating !!

This video takes you to people around the world and shows them in fantastic situations. The photography is outstanding and fast moving.

Only about 3 minutes long and well worth the time.

BBC Human Planet

Her er noen glimt fra vinterferien vår på Gålå Grend, hytte nr 34.

Vi hadde alt slags vær denne uka, fra vind og gråvær,

snø og glitrende solskinn. Det var til tider ganske kaldt, men daglige skiturer ble det uansett.

Det er mest bilder av meg selv i denne videosnutten, for de andre var ikke så interessert i å delta i dette filmprosjektet :-)

Østbrumundveien i solskinn.

Vi tok kamera med på en av turene våre langs Østbrumunedveien. Det er en knallfin vinterdag i februar. Vi gikk bare fra postkassa vår og "sørover". Pent her også, ikke sant?!

Disse små oppmuntringene må du bare klikke på. Du kan zoooome deg ut og inn, men du må klikke på start-pila under først. Klikk på objektene du vil se på og vips kommer de fram :-)
Dette programmet er litt nytt for meg, så da må jeg jo prøve.... Det er et presentasjonsverktøy som heter Prezi og kan f.eks. brukes istedenfor powerpoint.

Heia, heia!

I disse Ski-WM dager ble jeg minnet om hvor viktig det er å bli ”heiet” fram selv om en ikke konkurrerer på ski. Langs løypene i Nordmarka står publikum klapper og roper oppmuntringer, smiler og danser. I målområdet og på andre steder som er lett tilgjengelig står de fleste. Noen få har gått langt inn i skogen for å gi tilrop der, mens andre steder står det ingen. Løypene er lange, svingete og bratte. Selv om det ikke står noen langs sporet hele veien, vet løperne at om de står på litt til og ikke gir seg, får de snart nye jublende tilrop.

Men slik kan vi ha det alle sammen. Noen dager er mye brattere enn andre. Vi trenger alle å bli sett å få positiv tilbakemeldinger for at vi skal yte bra og ha det fint. Heldigvis opplever de fleste at de møter mennesker som støtter en gjennom dagen. Vi må bare ikke ha det travlere enn at vi oppdager dem og setter pris på dem!

Om morgenen blir jeg møtt av en ”god morgen” eller to og kanskje en klem av familien, og Solan logrer alltid glad når han ser meg. Med en ”ha en fin dag” går vi hver til våre oppgaver. Allerede hos naboen møter jeg kanskje det første smilet langs veien. Når jeg kjører forbi sitter hun ofte smilende i kjøkkenvinduet og nikker ”god dag”. Ved postkassa pleier naboen å komme humpende på traktor med dagens rundballer på gaffelen. Med et bredt smil og ei hånd til lueskyggen hilses jeg videre inn i dagen. Langs morgenens kjøretur møter jeg flere som vinker bak frosne bilruter. På jobb blir jeg alltid møtt av glade elever og gode klemmer, og vel innenfor døra venter flere velkomsthilsninger og kommentarer som ”det er godt å se deg”. Slik kan jeg bare fortsette…..

Langs hele min dagsrute opplever jeg å bli heiet fram! Dette gjør godt, dagen blir bedre og innsatsen også. Tenk å ha det slik J Da er det fint å tenke på at en selv også skal få heie fram andre, smile og oppmuntre. Det er litt av et privilegium å få være med langs løypa og gjøre turen bedre for andre!

”Gode venner er som lyktestolper langs veien.

De gjør ikke avstanden kortere, men gjør veien lettere å gå!”

Har du husket å vaksinere deg mot svineinfluensa?

Rydde, det er vanskelig det!

I dag har jeg ryddet! Det er viktig å si det, for der jeg har ryddet er det egentlig mer rotete enn før jeg startet. Ingen kan se min formidable innsats!

På gangen har jeg hatt en liten kontorpult – vel den var egentlig ikke så liten, men det grodde liksom ned og arbeidsplaten ble smalere og smalere. Treverket krympet liksom. Og så vokste det noe opp i høyden – langt oppover veggen. Gangen så alltid rotete ut uansett!

Nå skulle det bort! Alt innhold ble ryddet av pulten og lagt utover gjesterommet. Pulten ble demontert og en annen med færre gjemmesteder satt inn i stedet for. Så langt så godt, men hva hadde skjedd?? Gjesterommet og gangen var nå overfylt med ting. Hvordan kan så mye ha fått plass på en arbeidspult? Kan rot formere seg ved celledeling? I alle fall ved flytting!

Jeg brettet armene opp og satte i gang med "tilbakeføringen". Systematisk arbeidet jeg meg gjennom eske for eske og stabel for stabel. Jeg kastet og flyttet. Ved siden av fyltes en stor, svart sekk med søppel. Alt skulle sorteres, selv myntene i telefonboksen. Den inneholdt en salig blanding av norsk og utenlandsk mynt, vaskepoletter og kaffeautomatmynter fra NSB. Alle fargeblyanter, gråblyanter og kulepenner ble prøvd og kvesset. Men jo mer jeg ryddet, sorterte og kastet, jo mer var igjen å rydde. Rotet måtte da vokse!

Matpause og lydbok måtte til, jeg arbeidet så svetten silte, og hver gang en stabel var sortert og ferdig, sto ti andre og ventet. Utrolig! Den nye pulten fyltes opp, skuffene ble fulle, men gjesterommet var også like fullt.

Jeg skiftet taktikk! Gjesterommet skulle være ryddig koste hva det koste ville. Alt som var igjen ble båret tilbake til gangen. Jeg stirret bøygen inn i kvitauget og fortsatte innbitt. Nå begynte endelig haugene å minke – eller rettere sagt de este liksom mer ut. Noen store hauger ble heller til mange små. Nå måtte det til litt paracet også. Flere små hauger fikk nye plasser: kjelleren, bokhylla på stua, barnerommene….. Nå gikk det endelig rette veien.

Og da mens jeg sto midt mellom stabler som lå utover hele gangen, bjeffet Solan. Der kom familien hjem til middag (den hadde jeg forresten glemt å lage). Undrende blikk sveipet over ting-fjellene. Min rydde-innsats var rett og slett ikke å spore. "Æh, hva har skjedd her a?" Undres de. "Har ikke du vært hjemme i hele dag – da kunne du vel ha ryddet litt. Det begynner faktisk å bli ganske rotete på gangen!"

Rydde – det er vanskelig det! Tror jeg skriver litt istedenfor jeg……