Hvor ble de av?
Jeg bråstanser i kjøkkendøra.
Hva var det jeg skulle?
Hva var det jeg gikk og tenkte på?
Tanken min, hvor forsvant den hen!
Det jeg tenker og funderer på pleier jeg å legge inn i rette tenkeboks, en sammenheng.
De sorteres og ordnes, blir forkastet eller lagret.
Jeg liker noen, misliker andre, noen er nødvendige, andre til hygge, noen om kjærlighet, andre om savn, noen er praktiske, andre er bare teoretiske funderinger.
Men noen glipper!
Tankene mine, hvor forsvant de hen!
Hvor blir det av dem jeg aldri fikk tenkt ferdig, de jeg bare hadde startet på?
De jeg ikke husker sekundet etter at de ble påbegynt!
De for liksom bare igjennom hodet som en skygge.
Etterlot et større tomrom enn de noen gang kunne ha fylt.
Tankene mine, hvor forsvant de hen!
Jeg starter på nytt i stua og går mot kjøkkenet, gjør det samme som sist, i et håp om å huske.
Stanser i kjøkkendøra –
Oi, der var den, jo.
Jeg grep den rett før den forsvant inn i kjøkkenskapet, der glasset stod som jeg hadde tenkt å hente……

" Når jeg står på egne bein er jeg sterk og trygg.
Men når jeg trenger det, kan jeg få lov til å støtte meg til andre eller la meg bli båret.
Det er også styrke i det å vise sin svakhet."

Some people come into our lives and quickly go,

others leave footprints on our hearts

and we are never, never the same.

En livslang dåpsreise!

Våren er tiden for konfirmasjoner - vårens vakreste eventyr, syns jeg! Barna
våre er plutselig blitt så store, så voksne. De kan så mye, er sikre og
uavhengige, men er allikevel så usikre og såre. De trenger voksne like mye som
før.

Før skulle muskler, vilje og krefter få motstand og kjærlighet til
å vokse og defineres. Brnet skal lære å holde balansen, springe, sykle, sikte og
treffe, de skal spise, kle seg og stelle seg.

Nå skal meninger,
tilhørighet og tanker få motstand og kjærlighet til å formes og utvikles.
Ungdommen skal lære å kjenne seg selv og sine muligheter, lære å temme følelser
og motivere viljen.

Etter et helt år som konfirmant; med tanker om tro
og tvil, mening og søken, blir ungdommen på nytt velsignet og trygget i at de
ikke er alene. De unge har familie og venner rundt seg, og Gud med seg.

"Dåpen skal bekreftes" het det seg før. Da trodde jeg at det var noe ungdommen gjorde. De bekreftet at de ville være en del av det kristne fellesskapet. Være en kristen. Og så fikk de del i kjærligheten og velsignelsen fra Gud.

Etter en del flotte konfirmasjonsprekner har jeg kommet til at dette er litt snudd på hodet. Guds velsignelse behøver aldri å bekreftes. Guds velsignelser gjelder til evig tid uavhengig av hva de unge føler eller sier den dagen/det året. Troen er ikke avhengig av at vi elsker Gud, men at Gud elsker oss. Guds kjærlighet behøver heldigvis ikke bekreftes eller gjentas. Den varer ikke "inntil videre". Men kanskje vi trenger å minne oss selv om det?

Vann

Vann er forunderlig. Det er i alt og over alt. Du er omgitt av vann i mors mage, og 2/3 av kroppsvekten er vann. Uten vann - intet liv!

I vannet som ikke selv har noen farge, kan vi se de vakreste farger i en regnbue.

Vannet endrer også form. Det kan være både farlig og fantastisk godt! Som vannet endrer seg endrer også livet seg.

Når vi stadig lever med endringer, både i oss og rundt oss, så søker vi etter fasthet. Et holdepunkt - noe sikkert. I dåpen kan du høre: "Se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende", sier Jesus. Kirken er plassen å samles når livet endrer seg. Her får hele livet plass!

Her finner du troen! Her finnes velsignelsen!

Jeg har vært i barselvisitt.
Å, hvor vakre, sarte og uskyldige de små babyene er! Alt er smått, rent og nytt. Tør nesten ikke holde, stryke, puste..... Et under! Mine egne unger er store, selvstendige og kan så mye. Vet så mye og klarer seg nesten på egenhånd. Når jeg ser dem virker det så uendelig lenge siden de lå i fanget mitt (egentlig ubegrupelig at de har vært så små), men når jeg lukker øynene er det som det var i går. Så mye har skjedd, så mange hendelser og ord, men sanseinntrykkene glemmer ikke, de eldes ikke. Lukten og lydene, varmen fra huden, nærheten vi hadde ved livets begynnelse, de er gjemt i minnet for alltid og er lett å finne frem.

Jeg liker godt diktet til Haldis Moren Vesaas "Ny kvinne". De er så mye som skjer med et liv, så mye som hender og endres, men allikevel virker det som om barnet mitt ble voksen over natten!

Ny kvinne

"Ho la seg i går kveld og var berre barn.

Ho vaknar i dag og er kvinne.

Det hende i natt. Med ho låg her og sov

var timen for underet inne.

Kor all ting er annleis i dag enn i går!

Ho er både glad og ålvorleg.

Å leve - det er visst vedunderleg rikt!

Og kanskje forferdeleg fårleg?"

Vårlig bordpynt!

Et "reir" som spirer av nytt liv. Det er håp i grønne spirer. Så mye forventning og glede!

....eller er det tornekronen fra påsken som spirer og gir nytt håp. Vel det er i alle fall kirkens bursdag, så den første menighet ble til i den første pinsen. Litt morsomt at det er denne helga humanetisk forbund velger å ha borgelig konfirmasjon. (Vel, det var bare en liten "digresjon" som det heter.)

God pinse!

Ole Brum gjør ting enkelt. Her er en grei løsning på et altfor kjent problem. Ikke heng deg opp i det vanskelige eller umulige, men finn en løsning. Gjør noe med det du kan gjøre noe med! Når det gjelder vektøkning så er det kanskje greit å ta et tak i det problemet og ikke bare kaste speilet eller badevekta. Men når det gjelder andre problem kan Ole Brum ha en god ide.

....... og av og til skal man kose seg med litt "honning". Ta litt mer lørdags-gosj, du!

Har du forresten hørt om KALORIER? "Kalorier, det er små dyr du har inni klesskapet, det. De surrer rundt om nettene og syr inn alle klærne dine. Ekle kryp, i grunnen! "

"Jeg er god på bunnen, men så uendelig dyp!"

Noen funderinger over hva som gjør oss til gode eller dårlige mennesker.

Er det alt jeg tar inn som gjør meg edel eller fordervet?
I alle medier vektlegges det at riktig mat, riktig livstil, riktig selvrealisering gjør meg til et godt menneske. Jeg må ta gode valg for meg slik at jeg kan lykkes. Om jeg tar inn og konsumerer "de rette verdiene" og tar rette og sunne valg (for meg) vil jeg bli lykkelig.

Men jeg lurer nå på om det ikke er motsatt, at det er det jeg selv gir som gjør en forskjell. Det er det som kommer "ut" som gjør meg til et bedre menneske, ikke det jeg tar "inn".

Ikke det jeg spiser, men det jeg sier.
Ikke det at jeg løfter vekter for å styrke egne muskler, men at jeg velger å gjøre noe for noen andre med mine hender.
Ikke at jeg realiserer meg selv, men at jeg løfter andre fram.
Ikke ved å høre på de riktige parolene eller den rette musikken, men ved å lytte til medmennesker og gi et smil og et bekreftende nikk.
Ikke ved å velge aktiviteter og sanseinntrykk som gleder meg, men ved å dele litt hjertevarme og tid med andre.
Kanskje det er på tide at bønnen til Frans av Assisi blir gjennoppdaget?

Frans av Assisis bønn.

Herre gjør meg til redskap for din fred!
La meg bringe kjærlighet der hatet rår.
La meg bringe forlatelse der urett er begått.
La meg skape enighet der uenighet rår.
La meg bringe tro der tviler rår.
La meg bringe sannhet der villfarelse rår.
La meg bringe lys der mørket ruger.
La meg bringe glede der sorg og tyngsel rår!

Å Mester!
La meg ikke søke så meget å bli trøstet som å trøste.
Ikke så meget å bli forstått som å forstå.
Ikke så meget å bli elsket som å elske!
For det er gjennom at man gir at man får.
Det er ved å glemme seg selv at man finner seg selv.
Det er ved å tilgi andre at man selv får tilgivelse!
Det er ved å dø at man oppstår til det evige liv!
Amen.

(Begge bildene har jeg funnet på nettet. Det blå er laget av Bjørg Thorhallsdottir på bloggen til "Tornerose", den andre fant jeg på "eie-tallaksen.bloggspot")

Hedmarks-bunad-strikke-vanter!

Kald 17-mai i vente? I alle fall er vantene ferdig strikket og brodert. Det var ikke lett å brodere på strikketøy, men fine ble de og varmer gjør de. Det er dattera mi som fryser mest, så det blir vel hun som bruker dem i år. Men om dette slår ann tror jeg nok at flere ønsker maken....

Ideen fikk jeg etter å ha fått en bok om "HÅNDPLAGG til bunader og folkedrakter" av Heidi Fossnes. Ikke visste jeg at det er lang tradisjon med vanter, votter og pulsvanter strikket til bunaden. Jeg fant ikke noen som var laget spesielt til hedmarksbunaden, men hadde broderigarn igjen etter at jeg broderte bunaden til Maria for tre år tilbake. Det var litt leting før jeg fant et ullgarn med riktig farge, og mot til å prøve. Fingervotter hadde jeg aldri strikket før! Med god veiledning fra mor og oppskrift var det slett ikke så vanskelig som jeg trodde. Nå kan bare nasjonaldagen komme, uannsett vær!