Nøkkelen til glede er ikke å få tiden til å gå, for livet er ikke et problem du skal løse. Livet er et mysterium du skal oppleve.
La livet leve!

A ppelsin

N øtter

T omat

I ngefær

O mega-3

K irsebær

S olbær

I ndoler
D ruer
A rionia
N ype
T yttebær
E ple
R ødvin
Egentlig all frukt, grønt og bær med sterke farger og litt til...... Velbekomme!

Ny håndarbeidsside

Jeg har laget en ny side med glimt fra ulike håndarbeidsprosjekt jeg har drevet. Kanskje du blir inspirert! Klikk og kikk!

Snusfornuftig

Snusfornuftig betyr noe annet for meg enn for Solan, bikja mi. Jeg tror alt som er fornuft for en hund er noe som kan luktes, viktig informasjon innhalert gjennom nesa. Veslevoksne barn kan bli kaldt snusfornuftige og det er ment som et kompliment. Når en ungdom er snusfornuftig tror jeg det bare har med snus å gjøre. De tror visst at å bruke snus er fornuftig! Og at lykka innhaleres under overleppa.
Når jeg er snusfornuftig har jeg kanskje nesa et hakk for høyt oppe. Er litt i overkant opptatt av små detaljer. Da er jeg en bedreviter med tørre og saklige kommentarer.
Men når Solan er snusfornuftig så er det bare ren fornuft og kunnskapssøken via nesen. Bokstavlig talt! En gang vi gikk tur opplevde jeg at tre elger passerte oss bare noen meter unna. Dyrene dukket bare plutselig opp og forsvant igjen like fort. Jeg registrert at det var ei kolle og en kalv, etterfulgt av en okse med flere pigger enn hva jeg har sett på lenge. Jeg registrerte fart og retning, men det var også det. Solan merket ikke noenting da, for han gikk med nesa i bakken. Men da vi kom dit de tre hadde passert ble han ivrig. Jeg tror nok han fikk fatt i enda mer informasjon om de tre staslige dyrene enn hva jeg hadde tatt inn med øyer og ører, og han brukte god tid! Etterpå rullet han seg litt og tok muligens med en luktprøve hjem til videre analyse, hva vet jeg. Men han vet mye mer enn meg om elgene! Det er fornuftig hund det - snusfornuftig!

SinnaUnni :-(



Dro litt møkk og dritt fram i lyset - litt fint det og!

 Er det nødvendig!
Uansett hvor jeg snur og vender på meg er det rosa sløyfer, krafttak mot kreft, lystenningsaksjon for de som er døde av kreft eller fortsatt kjemper, mat mot kreft, alternativ medisin mot kreft.....påminnelser og påminnelser om en sykdom jeg kjemper for å klare å LEVE med, ikke fokusere på, ikke dø av. Jeg kjemper ikke mot kreft - det gjør leger og medisiner og kroppens eget "heimevern". Jeg kjemper derimot for livet, å finne tilbake til en vanlig hverdag, gjøre vanlige ting, glede meg over alle små og store gleder, få pusterom fra tanker om sykdom, jeg kjemper for vanligheten.
Åpner jeg avisen renner det ut påminnelser om kreft, åpner jeg posten fins de der, slår jeg på TV eller radio, for ikke å snakke om PC'n. Påminnelser, påminnelser, påminnelser.......
Fornuften min vet jo at dette er positive aksjoner og bra tiltak. Det er nettopp på grunn av å rette søkelys mot sykdom , behandling og forebygging at jeg og mange med meg fortsatt lever i dag. Den delen av meg er takknemlig for engasjement og innsats. Helt avhengig av den, vet det!
Men følelsene mine, de ønsker (unnskyld!) hele rosa-sløyfe-aksjonen og alle profilmeldinger på facebook dit pepper'n gror. Blæææ!! Kan dere aksjonere et annet sted!

Lover å bli snill og fornuftig igjen snart (angrer litt allerede, men det var litt godt å' )

Kommentarer

Om noen ønsker å legge ved kommentarer til innlegg som jeg har skrevet, så værsågod. Det er bare det at de ikke kommer fram før jeg har godkjent dem. Derfor! En del har sms-et meg og sagt de ikke får til å skrive noe i bloggen min, men ha bare litt tålmodighet til jeg har vært pålogget og godkjent dem. Leser dem gjør jeg jo uansett!

Siste fjelltur for denne gang.

Så er den her, siste dagen på hytta for denne gangen. Og for en dag! Det var glitrende sol, klar horisontlinje og varmt i været.

Vi reiste inn til Lauvåsen og gikk ei turløype innover mot Fagerhøy. På en liten topp fikk vi flott utsikt til alle kanter. Vi følte oss litt som fjellklatrere på "verdens tak" selv om det ikke var så høyt. Naturen var variert, med småskog av fjellbjørk og snaufjell. Det var ville fjell i horisonten mens vi passerte vakre små setergrender. Alle var enig i at dette var den fineste turen i høstferien 2010.

Om det kan friste så må dere bare ta en tur. Enten på besøk til oss eller leie en hytte. På sommeren er det bl.a. Gålåspelet med Peer Gynt, en flott forestilling ved Gålåvatnet (den har vi enda tilgode å se, men kanskje til sommeren igjen?). På høsten er det flott og klart turvær, kanskje en bærtur vil friste? Og på vinteren er det fantastiske turløyper og fine slalåmløyper. Det var litt reklame!

Over til et nydelig dikt av Rolf Jacobsen. Det er fra samlilngen "Tenk på noe annet" og her er første strofe av diktet "Mer fjell".

 
Mer fjell

Av og til

må noe vare lenge,

ellers mister vi vel vettet snart,

så fort som allting snurrer rundt med oss.

Store trær er fint

og riktig gamle hus er fint,

men enda bedre -

fjell.

Som ikke flytter seg en tomme

om hele verden enn forandres

(og det må den snart),

så står de der

og står og står

så du har noe å legge pannen inntil,

og kjøle deg

og holde i noe fast.

DE NÆRE TING

Ditt sinn monne flyve så vide omkring,

det er som du glemmer de nære ting,

det er som du aldri en time har fred,

du lengter bestandig et annet sted.
Du syns dine dager er usle og grå,
hva er det du søker, hva venter du på?
Når aldri du unner deg rast eller ro,
kan ingen ting vokse og intet gro.
Gå inn i din stue, hvor liten den er,
så rommer den noe ditt hjerte har kjær.
På ropet i skogen skal ingen få svar,
finn veien tilbake til det du har.
Den lykken du søker bak blående fjell,
kan hende du alltid har eiet den selv.
Du skal ikke jage i hvileløs ring,
men lær deg å elske de nære ting.
( Arne Paasche Aasen.)

Hvordan går det?

Hvordan går det? Så godt ment, men så vanskelig å svare på!
Akkurat nå? Hvordan jeg har det nå?
Er det slik du mener det, eller mer generelt.
Hvordan kroppen har det, og kreften?
Hvordan er det med tankene dine, humøret og troen på framtiden?
Klarer du hverdagene dine?
Hva med familien da?
Hvordan går det?
Må man spørre et så vanskelig spørsmål når jeg ikke kan svare kort og enkelt.
Har du virkelig tid til å sette deg ned å høre på hele svaret mitt?
Orker jeg egentlig å dele det med deg?
Men om du ikke spør meg.
Bryr du deg ikke om meg?
Er du ikke interessert i hvordan jeg har det?
Vet du ikke at jeg er syk?

Det er ikke lett å vite hva en skal si. Det forstår jeg godt, men jeg har ikke de gode svarene heller. Jeg ønsker ikke at alle skal spørre meg hvordan det går eller hvordan jeg har det. Jeg vil heller ikke at de skal unngå å spørre. Vanskelig? Kanskje en kan starte med noe enklere: ”så godt å se deg” og sondere terrenget litt først før den spør. Og samtidig si at jeg ikke trenger svare, men at du tenker på meg/oss. Eller foreslå noe vi kan gjøre sammen for å finne på noe hyggelig, og allikevel være åpen for at jeg ønsker å snakke om det etterpå. Noen ganger er det nettopp sammen med andre at jeg har muligheten til å tenke på noe annet.

Om jeg svarer at jeg har det bra og at for eksempel behandlingen bekjemper kreften , blir dette fantastiske nyheter! Når responsen på framgang og godt mot hos meg er overveldet/overstrømmende glede hos den andre reagerer jeg. Det er da ikke så bra! Jeg er jo syk for svingende! Og jeg vet jo slett ikke om dette går godt til slutt! Jeg orker ikke at andre er så altfor optimistisk og opprømte på mine vegne!

Om jeg derimot ikke har en god dag eller at resultatene fra sykehuset ikke er bra, så blir det så veldig trist og sørgelig! Når responsen på dårlig nytt og depresjon hos meg er overveldende trøsting og medfølelse hos den andre reagerer jeg også. Det er da ikke så dårlig! Jeg lever da for svingende! Og jeg vet jo slett ikke at dette går nedenom og hjem til slutt. Det er da fortsatt håp, eller ting å glede seg over. Jeg orker ikke at andre er så altfor pessimistiske og nedstemte på mine vegne!

Det er ikke lett å vite hva en skal si. Det forstår jeg godt, men jeg har ikke de gode svarene heller. Jeg ønsker ikke at andre skal understreke mine følelser eller være med på mine oppturer og nedturer. Men samtidig er det fint å bli sett og hørt med mine humørsvigninger. Jeg vil jo ikke at folk skal slutte å glede seg med meg eller gråte med meg. Kanskje det er nettopp sammen med andre at jeg har mulighet til å glede meg over framgang og få trøst når ting er leit, men ikke overdriv mine følelser eller forsterk dem. De er sterke nok som de er!

”Hvordan går det?”
”Jo, både opp og ned vil jeg si, i løpet av veldig kort tid. Skal vi finne på no’? Så kan jeg si fra seinere om jeg vil snakke om det.”

Gålåtoppen rundt

 

I dag våknet vi av skikkelige vindkast!

Det var kvite, små bølgetopper på Gålåvatnet, gran og fjellfuru danset i høstvinden, og det knaket i hytteveggene. Vi valgte å legge turen til skogsveier i steden for åpne myrer og høydedrag.

Det var fint å høre lyden av vinden i skogen. Vi gikk på flere av hytteveiene og så utrolig mange koslige plasser, hytter og glimt av vakre Gålåvatnet. Det ble en rundtur rundt Gålåtoppen, med innlagt kaffe og sjokoladepause ved utkikkstårnet. Der fant vi oss en benk i ly for vinden og koste oss i sola. 

Hytta vår er koselig den også, og når vinden er kald og i friskeste laget ute er det greit å sitte inne. Her på fjellet er det ingen klokke som krever oss, ikke noe hverdagsmas, men ro og samhold. Her lader vi opp til kommende travle hverdager som byr på både gleder og sorger. Det er mange tunge tak i vente, det vet vi, men jammen er det mye å glede seg over også.

Takk for en ny fin dag! 

An Irish blessing

May the road rise to meet you.

May the wind be always at your back.

May the sun shine warm upon your face,

the rain fall soft upon your fields.

So until we meet again

may God hold you in the hollow of his hand.

Herre, gi meg mot til å leve!

Dagen er tung og vanskelig. To av de flotteste damer og medmennesker jeg kjenner har vandret hjem og etterlatt seg et stort tomrom. De er vakre mennesker som har satt tydelige spor i oss som er tilbake, spor som ikke viskes ut selv om savnet gnager. Jeg fant et dikt av Flora Larson som jeg fikk for en tid tilbake. Et dikt om å få mot nok til å leve. Jeg merker jeg trenger større mot.

Herre, gi meg mot til å leve!

Et lykkelig mot, Mester, om mulig.

La meg smile også når hjertet skjelver

Må smilerynker danne seg rundt mine øyne,

og la meg løfte haken og gå fremad.

Herre, gi meg mot til å leve!

Et barskt, alvorlig mot om så skal være.

Mot til å møte de tomme dagene,

de forfeilede håpene,

de mørke timene

og kanskje nederlagene.

Herre, gi meg mot til å leve!

Et stort og trassig mot,

som holder ut til det lysner.

Gi meg et slikt mot, Herre!

Vesle Jetningen – flott tur!

Mandagen ble like utrolig flott som i går. Under nesten skyfri himmel tilbrakte vi mange timer ute. Det ble ikke en kjempelang tur, men med mye å se på, fotografere, kulper å hoppe over, steiner å balansere på og fine plasser å raste på, gikk timene fort. Vi gikk inn til Vesle Jetningen, et nydelig lite vann. Vi gikk rundt vannet og ruslet deretter mot Triltåsen. Deretter fikk vi voksne omvisning i slalåmløypene på Blåbærfjell (på sommerføre) av ungene før vi gikk hjemover. Solan tok med seg så mange "vareprøver" fra fjellet at han måtte rett i dusjen J

Takk for en ny flott tur!

Søndagstur

I dag har det blitt tid til et par turer. På Gålå er det så fredlig og godt å være. For de fleste var nok høstferien forrige uke, så i dag er det stille i fjellet. Solen var god og temperaturen fin. Det er litt bløtt, men ikke verre enn at turer på små stier går helt fint.

Den beste måten å tømme hodet for tunge tanker og få "lammelsen" ut av kroppen er å være ute! Her er det noe for alle sanser, og kroppen får være i bevegelse. Det er akkurat som om tankene blir lettere når en er i bevegelse og kan puste inn frisk, kald fjelluft. Vi blir her det meste av uka og håper på mange fine høstturer. Kart er kjøpt inn og tureløypene merket ut. Og inne i kjøleskapet ligger tursjokoladene klare! God tur!

Jeg ønsket å legge inn musikken fra neste innlegg, "en portør-engel". I tillegg la jeg inn noen hyggelige bilder fra familien min og mest meg selv da........

Det ble litt selvdigging, men er ikke det lov av og til da. (Du nikker vel??)

En portør-engel

(Dette er noen tanker jeg skrev etter en sterk opplevelse for litt over en uke siden.)

I dag møtte jeg en "engel".
Han var en portør som jobbet på sykehuset.
Jeg vet ikke hva han het eller hvilke avdelinger han jobbet for,
men han dukket opp og utførte et lite mirakel for meg.
Og det må fortelles!

Jeg har gått her og ventet på prøver og prøvesvar.
Gruet for svarene.
Vil vite….
Vil ikke vite….
Musklene knyter seg og påkjenningen sitter som ei klo i kroppen.

For å få trøst søkte jeg kapellet for å tenne lys,
Og deretter "pusterommet" som det så fint heter.
Jeg leste visdomsordene på "kunnskapens"treet,
så på kunsten og fargene.

Da var han der plutselig.
En ung, kvitkledd mann satte seg bare ned ved pianoet og begynte å spille.
Musikken var utrolig vakker!
Jeg smøg meg ned i en sofa og forsøkte ikke å forstyrre, ville bare høre.
Musikken rørte meg!

Først tant tårene. Det var så mye som løsnet og måtte ut.
Så løsnet spenningene i kroppen.
Jeg tror han spilte i 20 min minst, musikken bare flommet ut.
Varme toner som fylte meg
Det var toner om håpet og troen,
om mot til å ta det som kommer.
Musikken hans formidlet livsglede og var medisin for sjelen min i alle fall.

Og så var han borte…..
Det må da ha vært en engel, en portør-engel?

Bridge Over Troubled Water

I'll be your Bridge
Over troubled Water
I will lay me down

When you're weary
Feeling small
When Tears are in your Eyes
I will dry them all
I'm on your Side
Oh, when Times get rough
And Friends just
Can't be found

Like a Bridge
Over troubled Water
I will lay me down

When you're down and out,
When you're on the Street,
When Evening falls so hard
I will comfort you
I'll take your Part
Oh, when Darkness falls
And Pain is all around

Like a Bridge
Over troubled Water
I will lay me down

Sail on Silvergirl,
Sail on by.
Your Time has come to shine.
All your Dreams are on their Way.
See how they shine.
Oh, if you need a Friend
I'm sailing right behind

Like a Bridge
Over troubled Water
I will ease your Mind

( Paul Simon )

‎"Livet er så fullt av skjønnhet midt imellom gråt og gru. Varme gløtt av lys og gleda byggjer over svelg ei bru!"

Takk, Gerd!

God will make a way,
Where there seems to be no way
He works in ways we cannot see
He will make a way for me
He will be my guide
Hold me closely to His side
With love and strength for each new day
He will make a way, He will make a way.

Performed by the Oslo Gospel Choir.

Å gå…..

"Selv den lengste reise starter med et skritt".
For noen reiser er virkelig lange, kronglete og farefulle.
Livet er lunefullt, fra å sveve på rosa skyer, sprette bortover lyngen i solskinnet,
kan du få deg et slag som sender deg i bakken.
Ikke bare snubler du selvforskylt, men hele veien din kan rase ut.
Og der ligger du! Så var det dette første skrittet da .....

Veien videre starter med et skritt.
Men et skritt …
Før du kan gå et skritt må du ville det.
Før du kan gå et skritt må du komme deg opp.
Før du kan gå et skritt må du lære deg å gå.
Hjelp!

Hvordan reise seg, gå?
Hvorfor reise seg, gå?
Det må jo ha en hensikt da.
Det å gå videre må være bedre enn å ligge her.
Om det du skal rette blikket mot, eller det du skal styre skrittene mot
gir mening og er et godt mål, da er det motivasjon nok i seg selv
til å samle krefter og mot. Men om veien videre går mot en ny avgrunn
eller et ukjent mørke, hvorfor gå? Hvorfor reise seg?

Huff, kjenner jeg har bare DEN dagen i dag. 

Alltid har jeg brukt tiden,
dagene til å telle takknemligheter og gleder.
Jeg har fylt på med egenplukket frukt fra livet jeg vandrer gjennom.
Slik gir jeg meg ekstra fjæring i skoene, muskler og pågangsmot,
ekstra fokus på omgivelsene underveis.
Jeg har alltid hatt så mye å glede meg over og takke for.

Men her jeg ligger nå?
Sliter med motivasjonen.
Sliter med å reise meg.
Sliter med å gå.

Jeg fikk en sms en gang. Slik sto det: 
"Venner er som lys langs veien.
De forkorter ikke avstanden men gjør veien lettere å gå."
Akkurat nå trenger jeg slike venner, medvandrere.
Medvandrere som kan hjelpe meg å telle takknemlighetene og gledene,
og gi meg motivasjon.
Medvandrere som kan gi meg mot og holder meg når jeg reiser meg.
Medvandrere som kan være med et stykke på veien.
Medvandrere som kan vise meg de rosa skyene,
den myke lyngen og snu ansiktet mitt mot solskinnet.
Da skal jeg klare å gå.

Nå fant jeg jammen dagens første takknemlighet:     
Jeg har jo slike medvandrere!
Jeg måtte bare skrive dette først for å få øye på dem.
Jeg tror jeg må dikte om på visdomsordet, jeg, …….
før jeg går meg en tur…….

"Selv den lengste reisen starter med et blogginnlegg".